Dette indlæg er skrevet af Gæsteblogger Annbjørg Sæverås fra Norge:
En koslig opplevelse.
Jeg er lærer på en barneskole,og det meste av arbeidet mitt består i å hjelpe elever som har problemer med norsk-faget. Mari går i 5.klasse,og jeg har vært hennes spesiallærer siden hun var andre-klassing. Dette året hjelper jeg henne med lekser.
En dag i februar hadde hun i lekse å intervjue en voksen person om hvilke hobbyer han/hun hadde. Hun ville intervjue meg. Jeg fortalte om hobbyene mine,og da fikk hun vite at jeg drev med quilting. “Hva lager du når du quilter?” spurte hun. Jeg fortalte om mange ting jeg hadde laget,og sa m.a. at jeg lagde puter. “Tenk om du kunne lage en pute til meg!” sa hun da. “Ja,det kan jeg nok gjøre”,sa jeg.”Jeg skal gå av med pensjon til sommeren,og da kan puten være en avskjedsgave til deg fra meg!”
Mari ble fyr og flamme! “Kan du sy en pute med hester på?” (Familien hennes eier flere hester,og Mari elsker disse hestene!) Så fortalte jeg at jeg hadde sett et fint heste-stoff hos HANNES nettbutik i Danmark,og det lovte jeg å bestille!
To dager etter var jeg ute og hadde friminutt-vakt. Da kom Maris lillesøster som går i 1.klasse,bort til meg. Hun hadde tydligvis noe viktig å si meg! “Vet du at Mari har en slags sykdom?” spurte hun. Jeg spurte hva det var som feilte Mari. “Hun liker ikke at vi snakker om det,men hun har noe som heter ordblindhet,”sa hun. Jeg måtte fortelle at det visste jeg for lenge siden,jeg hadde jo vært Maris lærer i nesten 3 år. Førsteklassingen betrodde meg at hun hadde ikke ordblindhet,for hun kunne allerede lese! Jeg måtte skryte av henne og si at jeg var imponert over at hun var så flink! “Men jeg skulle ønske at jeg hadde ordblindhet jeg også!” sa hun da.”Hva er det du sier?”sa jeg,”det kan du ikke mene!” “Jo,for da hadde jeg fått deg til lærer,og da kunne du ha sydd en pute til meg også i avskjedspresang!” Hun hadde nok fått vite av Mari hva som var på gang! Jeg tenkte meg litt om før jeg sa:” Vet du,jeg skal sy en pute til deg også!Den skal du ha for at du er så flink på skolen og er en slik kjekk jente!” Da var det en liten førsteklassing som strålte av glede!
Putene ble ferdig neste week-end,og jeg greidde ikke vente helt til skoleårets slutt med å gi jentene disse putene! Aldri har jeg vel gidd bort noe som er blitt mottatt med så stor glede! Særlig har den lille førsteklassingen mange fine historier om hvor glad hun er i Annbjørg-puta ,som hun kaller den. Jeg synes dette er et godt minne å ta med meg fra det siste året mitt som lærer!